Mai har vært en spennende tid for en fersk forfatter. For det første har jeg en utstilling av originale illustrasjoner på Stokke bibliotek:
For det andre har jeg fått beskjed fra Norsk Forfattersentrum at jeg er tatt opp som medlem med Dragene dro mot øst! Norsk Forfattersentrum formidler forfattere til oppdrag, forelesninger, m.m. For de interesserte: https://www.forfattersentrum.no/
Sannsynligvis skal jeg også delta på Larvik Litteraturfestival i slutten av juni. Kommer tilbake til dette!
Landskapet i Blatlucia er i høy grad inspirert av De Britiske Øyer, både når det gjelder helt konkrete vekster, men også i forhold til mytologi.
Jeg har vært så heldig å få reise i England, Wales og Skottland – og etter et opphold på et par år, var det som å vandre rett inn i de blatlucianske skogene! Haggtorn, eik, piletre…
Jeg har såvidt begynt å skrive på fortsettelsen av Dragene dro mot øst, og håper å få mer tid til dette utover våren.
Den 27. november ble Dragene dro mot øst lansert på Verket i Kongegata i Larvik. Dette skjedde i forbindelse med det årlige julemarkedet, og jeg var så heldig å få en egen lille «stue» på scenen. Tusen takk til redaktøren min, Marte Østmoe.
I 2004 fikk jeg de første idéene om landet Rheida, det magiske landet Blatlucia og de svarte, uendelige Østerhavet. Marcela Santi oppsto som en trassig jentunge på 13 år, mens Ritrat krabbet ut av en hule i Lille Ørken, lykkelig for å bli reddet unna en stor, sulten artsfelle.
Så ble Irlin til. På dette tidspunktet var ikke landet Rheida moderne – handlingen var lagt til en slags middelalder, og salvalruplanta var ikke engang påtenkt! Men noen av de opprinnelige elementene var til stede. Samael Elucia hadde reist i Rheida, og de to kom i snakk på et skip fra Karaganga (som dengangen het Duggmantra) og utviklet et vennskap. Irlin hadde rømt hjemmefra, vært i en krangel med Marcela Santi og hadde havnet på skipet ved… vel, en feiltagelse. Noe som kanskje virker kjent for dere som har lest boka.
Utgaven av verdenen som blir presentert i Dragene dro mot øst ble til på en motorsykkeltur i 2010. Jeg lot meg fascinere av de lysende gule rapsåkrene på vei nordover, og tenkte «hva hvis de var farlige? Hva om myndighetene dyrket dem på stjålet mark?» Og slik fortsatte det…
Manuset ble antatt av Forlagshuset i Vestfold i 2015. Vinteren 2017 gjorde jeg de aller største grepene (blant annet skrev jeg om de først kapitlene) og jeg føler nå at fortellingen har den formen den var ment å ha.
